Hvor ble tida av...?

14.03.08 var den største dagen i mitt liv. På en måte føles det som om det var i går. Jeg våkna klokka tre om natta, og fikk ganske enkelt ikke sove mer. Det er en absurd følelse å vite at man bare har timer igjen før man skal bli mamma for aller første gang. Jeg vekket Øyvind i sekstida, og litt før sju parkerte vi ved Nordlandssykehuset. Vi ble innkvartert på et rom, og jeg ble preppa i alle ender. Klokka ni lå jeg på operasjonsbordet, og tolv minutter over ni hørte vi de første skrikene. Vi var blitt foreldre; til en skjønn liten gutt som akkurat da ikke var særlig fornøyd med tilværelsen i det hele tatt.

14. 03.09 kom så utrolig fort. Den lille bylten er blitt stor. På ettårskontrollen er han blitt 78 cm og 10,3 kg. Han løper rundt, pakker opp pakkene sine selv, spiser selv og prøver å gjøre seg forstått. Han har et utrolig godt humør, ler og smiler stort sett hele dagen. Han er en utrolig flott gutt som vi er veldig stolte av. Og det er helt riktig det alle sa: man aner ikke hvor mye kjærlighet som finnes før man har fått barn. Klisje, jada, men det er faktisk noe i det. Jeg blir mer og mer glad i gutten min for hver dag som går. Og se bare hvor nydelig han er blitt :)