Heia! Hadet!

...og jeg som aldri har likt disse "heiaungene" som limer seg på deg på butikken og ikke gir seg før du har sagt "heia" tilbake. "heia! heia! heia! heia!"

Jaja.

Hele helga, og forsåvidt store deler av uka, har vi gått rundt og sagt "heia" og "hadet" om hverandre. Jonas sier begge deler helt reint hvis han vil, men han skjønner ikke betydningen enda. Han slurver litt også, og sier "eia", "eiei", "hada" og "ada". Akkurat nå mens jeg skriver sitter han og sier "heia, eia, hada" til katta på gulvet.

Prating er moro :)

Travel hverdag

Jeg skulle oppdatert mer her, men dagene flyr. Jeg og Øyvind jobber lange dager, og Jonas stortrives i barnehagen. Heldigvis for det! Jeg henter ham så fort jeg kan hver dag, men det blir allikevel lange dager for ham som er så liten. Enn så lenge sover han et par-tre timer hver dag, og det gjør jo at dagene blir litt kortere. Han gir ikke uttrykk for at han mistrives i det hele tatt, det har skjedd mange ganger at han ikke vil hjem når jeg kommer for å hente.

Han er helt stødig nå, og løper som bare det, og han får stadig noe nytt for seg. For tida er det veldig morsomt å gå med øynene igjen, helt til man treffer noe. Det er som oftest ikke fullt så morsomt når man går på trynet eller inn i dørkarmer... Det er også interessant å løpe så fort man kan mens man legger hodet så langt bak som overhodet mulig - helt til man treffer ett eller annet. Så er det kræsj, hyl, trøst og på'an igjen.

Vi har tatt ham av medisinen nå, og tre dager senere begynte hostinga igjen. Men denne gangen har det vært litt annerledes, jeg ble nemlig også hostete. Etter et par dager med hosting og snørr begynte det å gå over, og jeg tror det er på retur nå. Kanskje det bare var en vanlig forkjølelse. De bruker jo å stå i kø for barnehageunger...

Scootertur

Pappas familie har hytte, og hyttetur i påska er obligatorisk. Farfar har scooter med pulk til, og jeg og Jonas barrikaderte oss oppi der. Scootre er jo ikke akkurat lydløse, så jeg var litt spent på hvordan det skulle gå med Jonas, men han storkoste seg. Enda bedre ble det da vi kom ned igjen, og han fikk sitte på pappas scooter!

Tipper han her blir glad i scooterkjøring når han blir større, akkurat som pappa og onklene sine...

Mamma! Pappa!

"Jonas? Kan du si mamma?" Jonas ser på meg, med brødskiva i munnen. Vi sitter rundt middagsbordet hos farmor, og Jonas skravler og skravler. Han ser på meg, og sier høyt og tydelig: "Mamma!" Alle rundt bordet ler og klapper, og den lille pjokken blir såklart svært fornøyd med responsen. "Mamma! Mamma! Mamma!" Han klapper i hendene og gliiiiser. Pappa prøver seg: "Og pappa!" Jonas kikker på faren og legger hodet på skakke. "Pappa!" Ingen hadde forventa den. Mamma har han tross alt sagt før. Pappa er litt vanskeligere å si.

Dette var på onsdag. I dag er det lørdag, og han har tuslet rundt her og sagt mamma og pappa om hverandre. Jeg tror han vet at mamma er meg, han kommer nemlig stadig vekk og slår armene rundt beina mine hvis jeg står og holder på med noe - og sier "mamma". Jeg prøvde å spørre ham i går: "Hvor er pappa?" Da pekte han på katta. Jaja. Bedre lykke neste gang. Men han sier ihvertfall både mamma og pappa, og det er kjempemoro!

Da kan vi vel si at det ble uavgjort da? :)